Fra gruvene i Sulitjelma til dødscellen i Texas

Marit Bødtker, født i Sulitjelma, bosatt i Oslo. Her i Pyreneene, sommeren 2016.

Marit Bødtker har vært en av svært få litterære agenter i Norge. Hun er en samfunnsengasjert dame som har gitt ut både sakprosabøker og barnebøker. Hennes litterære karriere har ført henne til spennende steder, men barndomsstedet Sulitjelma står fortsatt hjertet nærmest.

Marit er utdannet bibliotekar og journalist, og har mange års erfaring som forfatter. Hun har også jobbet som bibliotekar, frilansjournalist, tidsskriftredaktør, forlegger og litterær agent. Marit er oppvokst i det lille gruvesamfunnet Sulitjelma hvor hun ble født i 1941.Faren hennes var bokhandler på stedet. Siden 1961 har hun bodd i Oslo, bortsett fra fem år med egen familie i Kina og Japan på åttitallet.

Det er mye man kan spørre Marit om, så dette måtte bli et langt intervju. La oss begynne med begynnelsen.

Bøkene Marit Bødtker har skrevet.Sulitjelma var solens øye

Du har mange års erfaring som forfatter. Hvordan startet din skrivekarriere og hvordan ble den første boka til?

Jeg gikk ut av journalisthøgskolen for snart tretti år siden, etter mange år som bibliotekar. Den første boka mi var en barnebok, Kristian og kniven som kom ut på Den norske Samlaget i Sirius-serien i 1990.

Etterpå kom det to bøker til i serien. Vel, det er jo så lenge siden at jeg husker nesten ingenting av hvordan det startet, men det var i alle fall en historie faren min fortalte meg som barn, som jeg hadde lyst å formidle. Som med flere av mine bøker ligger handlingen i Sulitjelma der jeg vokste opp.

Den aller siste, Sulitjelma var solens øye, er også derfra, så du kan si at ringen er sluttet på en måte. Selv om jeg jo håper å gi ut mer.

Om virkelighetslitteratur

Sulitjelma var solens øye er en bok om stedet du vokste opp. I hvilken grad er den selvbiografisk? Debatten rundt bruk av personer fra virkeligheten er jo aktuell, føler du deg truffet av den?

Det er mye selvbiografisk i denne boken, men noe er dikting. Jeg måtte finne en rød tråd for å binde sammen historien, og dermed måtte jeg dikte opp noen personer.

Ja, jeg har fulgt med debatten. Jeg føler meg ikke truffet, for jeg har ikke sagt noe jeg ikke kan stå for, og historien strekker seg jo over 50 år tilbake i tid.

Ellers har jeg ikke tatt så mye stilling til hva som er riktig eller ikke. En forfatter må jo ha lov til å skrive for det han/hun brenner for, men jeg er enig i at man skal beskytte kildene og personene sine. Det virker som forfattere kan gjøre eksakt hva de vil. Men så lenge navn er fiktive, kan grensen tøyes lengre enn om de bruker ekte navn.

Det morsomme er alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått med Sulitjelmaboka. Jeg har hatt lite tid til markedsføring, men nesten daglig får jeg noen bestillinger. Den største markedsføringen har foregått etter munn-til-munn metoden.

Litterær agent

Du er en av få som har prøvd deg som agent for forfattere. Hvordan kom du på den forretningsideen, hva gikk jobben ut på, og hvilke resultater førte det til?

Marit Bødtker portrettfotoJeg sluttet som tidsskriftredaktør før pensjonsalderen og tenkte at jeg måtte ha noe å gjøre. Brukte et halvt års tid på å lære meg hvordan man blir litterær agent. I fire-fem år deltok jeg med eget agentbord på internasjonale bokmesser – Frankfurtmessen, Londonmessen og på Berlinalen.

Hos norske forlag fikk jeg liten respons. De syntes jeg var et unødvendig mellomledd, så en stund følte jeg meg utfrosset. Det eneste unntaket var Arve Juritzen, som ga ut en bok av Elizabeth Kirknes, en tyveårig forfatter som jeg hadde i stallen og som skrev en nydelig bok, som også ble innkjøpt av Kulturrådet.

Fra utlandet fikk jeg solgt rettigheter for en forfatter fra Serbia til Taiwan, en norsk-amerikansk forfatter til USA. Ellers fikk jeg solgt noen bøker til Sverige, Ungarn og Polen, også fra utenlandske forfattere. Jeg ble daglig nedrent med e-poster fra forfattere fra hele verden som ville ha meg som agent, og det var jo gøy, men det tok mye tid. Jeg begrenset meg til å ha 15 forfattere i «stallen».

I ettertid har jeg funnet ut at jeg gjorde masse feil. Jeg skulle bare ha satset på forfattere som hadde solgt bra fra før og som ville ut på verdensmarkedet. Dette er et kynisk marked. Nå ble det masse arbeid for nesten ingen ting, for jeg skulle jo selge ut disse forfatterne jeg hadde sagt ja til.

Tenk på en ting, forfatteren får kanskje 7-8 prosent av boksalget fra forlaget, de er mye gjerrigere i utlandet, enn de norske. Av disse prosentene skal agenten ha 10-15 prosent. Uten at boka selger godt er det ingenting å hente, bare masse arbeid.

De store agentene som gjør det bra, velger seg bare de aller mest solgte forfatterne. Det er helt bortkastet for en ukjent norsk forfatter å prøve å få seg en agent i utlandet. Hermed er alle indieforfattere advart. Men klarer de å selge ti-tjue tusen bøker i Norge kan de kontakte en av de utenlandske agentene, f.eks. i Danmark eller Sverige. Eller komme til meg, for jeg har jo fått et nettverk rundt i verden.

Det er jo nesten ingen agenter i Norge. På min tid var vi tre, men vet ikke nå om det er flere eller færre. Jeg sluttet helt i 2010, da hadde jeg min siste tur til Frankfurt for å prøve å selge de spanske rettighetene av Karius og Baktus. Vi lyktes ikke. Det er et sirkus der nede, selv om det jo var ganske artig også.

Det ble sagt at det tar seks år å bygge opp en agentkarriere. Jeg ga opp etter fem år. Men jeg har beholdt noen av disse forfatterne som venner. En rumensk forfatter, Constantin Severin, var mannen min og jeg og besøkte i Romania da vi dro på senior interrail i 2011.

Dødsdømt nr. 989 av Marit BødtkerBrevvekslet med dødsdømt

Boka Dødsdømt nr 989 kom vel som resultat av ditt samfunnsengasjement. Kan du fortelle om prosessen rundt bokprosjektet?

Det var Amnesty International Norge som etterlyste norske brevvenner til fanger på dødscelle. Min venn Ivan holdt jeg kontakt med gjennom over hundre brev til og fra dødscellen i Texas, og jeg var to ganger og besøkte ham og en gang hans foreldre og søsken i Oklahoma.

Han ble henrettet i 2003, og det tok mange år før jeg klarte å skrive om ham. Jeg søkte støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og fikk fem måneders lønn.

I 2014 kom boka ut på Manifest forlag, der jeg skriver om vennskapet. Fikk syv siders oppslag i VG Helg, men etter dette var det lite skrevet om boka, og debatten mot dødsstraff er jo også helt død i Norge, så den fikk ikke den mottagelsen jeg hadde håpet på.

Men nå har jeg endelig fått «den rette» oversetteren til engelsk, så jeg regner med at den kommer ut, både som e-bok og «Print on Demand» i løpet av 2017. Jeg har heldigvis alle rettighetene utenfor Norge.

Vil ikke tilbake til etablerte forlag

Du har erfaring både fra tradisjonelle forlag og som indieforfatter. Hva vil du si er fordelene og ulempene med de ulike publiseringsmodellene?

Det kan ikke besvares kort, men jeg skal prøve. På etablerte forlag kan du jo overlate alt til forlaget. Det går liksom på skinner, spesielt hvis det er et forlag med godt omdømme. Og det gir jo unektelig bedre status å gi ut bok på etablert forlag, enn å utgi på såkalte vanityforlag eller eget forlag.

Sulitjelma var solens øye - en kasse med print-on-demand-bøker
En kasse med print-on-demand-bøker av Sulitjelma er Solens øye er nettopp mottatt fra Amazon CreateSpace.

Men hos de fleste etablerte forlag er du som forfatter glemt etter et år. Jeg kjenner uendelig mange forfattere som er misfornøyd med forlagene sine. Det utgis jo så mange bøker, og det er de sist utgitte som får størst oppmerksomhet. Bestselgerforfatterne er jo gull for forlagene, og de blir behandlet deretter. Egentlig er det ganske forståelig.

Fordelen med å være indieforfatter er først og fremst at du er din egen sjef, og kan bestemme fremdriften selv. Jeg er veldig glad for at jeg har lært meg å utgi e-bøker og POD-bøker. Det er i ferd med å gi meg bedre økonomi, mye større frihet og jeg kommer aldri noen gang til å sende noe til etablerte forlag. Den tiden er forbi for mitt vedkommende. Jeg er også blitt refusert, mange ganger opp igjennom årene.

Jeg var veldig fornøyd med Manifest forlag, men jeg innser at jeg ikke har noe stoff som lenger kan være interessant for dem. Jeg skriver for smalt for forlagene, tror jeg.

Min erfaring er at de etablerte forlagene ikke gjør bedre markedsføring enn jeg selv kunne gjort, og nå er jeg i ferd med å vinne over angsten for å selge meg selv. Det har vært den største bøygen.

Markedsføring er bøygen

Hva gjør du for å markedsføre bøkene dine da?

Vel, jeg kan det meste i teorien, men det skyves stadig nedover på gjørelisten, enda markedsføringen jo er noe av det aller viktigste.

Jeg vil ikke bruke for stort budsjett på dette, derfor bruker jeg ganske mye sosiale medier. Det gjelder å unngå å drukne i all annen reklame, og unngå at din markedsføring oppfattes som spam. iPhonen min er full hver morgen av tilbud om dette og hint. Man må være utrolig smart for å trenge igjennom uten å falle i grøfta…

Munn til munn-metoden tror jeg mest på, gi bøkene dine bort gratis, gode rabatter, ta med deg bøker til møter etc. med ferdig utfylte fakturaer. Jeg har ennå ikke opplevd å ikke få betalt etter at faktura er vedlagt.

Det lureste er kanskje å bruke Facebook til markedsføring. Facebook bør brukes for hva det er verdt.

Noen mener at Twitter er det beste, men da må man også engasjere seg i andres saker. Skrive så mye at navnet ditt blir lagt merke til. Jeg er på Twitter, men jeg er ikke helt der ennå. Har ikke kapasitet til samfunnsdebatt, det får yngre krefter ta seg av. Jeg er tross alt 75 år!

Bruk lokalmiljøet der du er oppvokst eller der du bor. Nettsteder og blogger kan være en arena for annonsering, hvis de er godt besøkt. Derimot har jeg absolutt ingen tro på annonsering i aviser. Jeg har jo noen blogger, som ligger litt i dvale, men bare vent..!

Marits tips

Hvilke tips har du til andre forfattere som har lyst til å gi ut bøkene sine selv?

Hvis du er etablert forfatter, må du sørge for å få tilbake alle rettigheter hvis du vil utgi samme bok på nytt. Gå inn for kvalitet i det du gjør, og tenk langsiktig. Prøv å gjøre deg så uavhengig som mulig av eksperter. Det er nok av folk der ute som gjerne vil ha pengene dine.

Jeg ville begynt med å produsere e-bøker fremfor å bruke masse penger på trykkerier. Din bok, Kristin, må jo være et must for alle som skriver. Det finnes utallige skrivetips på nettet, men få av dem leder deg fram til den ferdige boka. Facebook-gruppa Indieforfatterforum er et bra sted å være.

Som indieforfatter er man stadig i en læringsprosess. Jeg skulle ønske flere av disse forfatterne fikk litt mer tro på seg selv og lærte seg mer om bokproduksjon. Mange av oss er jo svært avhengige av andre, jeg tenker på databehandling, kvalitetskontroll, layout, ombrekking, omslag, innsikt om trykkerier etc.

Men når folk spør der: Hvordan gir jeg ut en bok? Da klarer jeg ikke å svare, det kan nemlig ta hele dagen å gi gode råd til andre. Vær kort og spesifikk i spørsmål du har til andre forfattere, det er mitt råd.

Fikk du også lyst til å gi ut bok på egen hånd? I Gi ut din egen e-bok finner du svar på det du trenger å vite.

Related posts

Leave a Comment